28.12.12

En vott - vått - kaldt

Det er litt tidlig å komme på utstilling, ja, men sånn er det. Og heldigvis ser jeg flere som er yngre enn meg i gruppebildet. Jeg puster lettet ut.  Her er Wenche, og her er Jorid, og her er Bitta og her er Jane. For å nevne dem jeg kjenner igjen.


Og så er det egentlig ikke meg, da. Men et par strikka votter fra for lenge siden. Så lenge siden at jeg ikke tør åpne mønsteret lenger for å se hvor mye som burde vært forbedra. Nå som jeg har litt øvelse i mønsterskriving.

Det det egentlig handler om er en votteutstilling. I Kvæfjord i Troms er det noen driftige damer som feiret vottens komme, 1. vinterdag, på primstaven i oktober - ved en utstilling i hjembygda, Borkenes. Ett av temaene var vottemønstre funnet på internett, og det var votteparet Latvian Mittens no 6 som havnet i godt selskap her.

Så kjekt å ende opp på utstilling :)

18.12.12

Fælt!

Som nevnt har Samlaget sendt meg to bøker av deres Klassisk barnestrikk, én av dem til utlodning. Og som nevnt kunne dere som hadde lyst til å være med vise meg deres fineste barnestrikk og så skulle jeg velge den jeg likte best.

Etter en lang kveld og 39 - alle flotte! - bidrag, var det 3 stykker som fikk flest poeng av kriteriene mine: Originalitet, søthetsfaktor, arbeid, helhet og funksjonalitet/brukervennlighet. Og husk, dette er mine subjektive kriterier.
Det var en vinner med 1 poeng mer enn de to andre, eller skal jeg kanskje si et halv poeng mer fordi den var litt liten, var den ikke - Reidun?

Her er den jeg valgte som den jeg likte best, Nøstebarn Goes Cars. Original fordi du har laget mønsteret sjøl, flotte bilder av genseren i bruk, mye jobb med mønsterstrikk og striper om hverandre, flott løsning på et problem, og en genser er jo alltids praktisk.

Kan jeg få slenge masse heder og ære til de to follow-uperne? Hadde Samlaget gitt meg to ekstra bøker hadde de vært deres, uten tvil, frk. Badegagkk med sin fantastisk flotte Ludvig-jakke (som jeg savna bilde på bruken) og Tori med sin Skinnvotten-genser.

Enjoy,og takk til alle som deltok med et flott strikketøy. Det var fælt på en god måte å få velge det jeg likte best.

16.12.12

Klassisk barnestrikk

Bloggen var så heldig at den fikk tilbud om å få boka Klassisk barnestrikk, utgitt av Samlaget nå i høst. Det er til meg, det.

Som strikkende farmor er jeg alltid på jakt etter gode barnemønstre. Nøstebarnboka er et must, selvfølgelig, og Mariannes gode, utfyllende og kreative forklaringer på barneprosjekter. I tillegg har jo Sandnes gitt ut mange flotte strikkehefter, som det av og til er mulig å få tak i når de bak disken ikke ser stygt på deg og sier du (jeg) er nødt til å kjøpe garn for en hel genser.

Men denne boka var et utrolig flott tilskudd, da. Og da tenker jeg ikke så mye på den sentimentale delen, at mønstrene er gamle og norske betyr ikke så mye for meg. Vintage-strikking er det nok av allerede, syns jeg, men jeg ser at mange sikkert vil gi den ekstrapoeng for det.
Det jeg først og fremst liker er tankegangen, at gamle mønstre er tilpassa en moderne hverdag. 



Tidligere var det jo sånn at ullgensere var det ytterste plagget for barn, så det krevde godt med rom under for mye klær. Nå er ull et mellomlag, og da må modellene være slankere og i tynnere garn. Det har forfatteren skjønt og designa for. Her er det mange basisplagg som også kan være utgangspunkt for egen kreativitet.
Jeg liker også at det er variasjon i modellene, jakker, gensere, klippa, raglan, innsydd, rundstrikka. Så vidt jeg kan se mangler bare ovenfra og ned, men det er en detalje. 

Og det aller beste, det som virkelig er rosinen i pølsa? Det er siste delen med bilde for bilde beskrivelse av hvordan man lager den der knappekanten, hvordan klipper man opp, hva er lurt å tenke på når man strikke høy hals. Kudos i femte potens til forfatter og forlag for det. 

Og så liker jeg formatet, barnemodellene, bildene og de enkle skrevne tekstene. 

2 til 8 år holder lenge for mine behov, og jeg er vel ikke så sikker på at barnabarna er så interessert i strikka gensere etter 8-års alderen heller? Skulle dem være det så får jeg heller ta fram kalkulatoren. Fevang har i hvert fall argumentert godt hvorfor det passer denne aldersgruppa.

Det som drar ned noe er at boka (alle norske bøker er det, så det er ikke noe spesielt for denne) er helt kobla til Sandnes garn. Jeg har ikke noe imot Sandnes garn, men det gjør modellene kjedeligere enn de trenger å være. Det hadde vært mye mer spennende å se forskjellige garnprodusenter, forskjellige farger og overflater. For det er jo det en strikkebok er for manga av oss, en inspirasjonskilde mer enn kopiering.

Og så syns jeg bemerkningen om Superwash i innledninga er snodig. Alle ullplagg vaskes da i vaskemaskin disse dager, så at Superwash har noen spesiell fordel der skjønner jeg ikke. Heller omvendt, hvorfor bruke garn med kjemikaler i når det er like greit å bruke uten?

Om ikke forlaget hadde sendt den til meg for at jeg skulle omtale den hadde jeg faktisk gått til innkjøp av denne boka likevel. Kjempebok, Fevang og Samlaget!

Har du ikke bidratt med et eget barnestrikkeprosjekt ennå for å kunne få et eksemplar av boka, ikke vær sjenert, delta! Du har fram til i morgen å gjøre det. På tirsdag kommer jeg med kunngjøringa :D

9.12.12

Hvis spørsmålet er Hva strikker du på? er svaret ...

Når jeg nå har strikka sokker, votter, noen luer, en del jakker, hva mer er det å strikke da?

Nei, svaret er ikke sjal, svaret er barnetøy. Barnetøy er så takknemlig å strikke for en som meg, en som strikker mye, en som liker nye utfordringer. Barnet vokser til og med ut av det så da kan nytt strikkes. Jeg kan strikke nye teknikker, i nye farger, i nytt garn som jeg bare har ett nøste av - alle plaggene er liksom prøvelapper.

Det er vinn over hele linja.

Ser du den hvite tråden på den oppbretta kanten? Sånn blir det seendes ut når trådender blir strikka inn. Det syntes, men bare når kanten er oppbretta og du virkelig ser etter.
Som denne ribbestrikka barnebuksa. Ja, jeg veit, mange av dere HATER ribbestrikk, 2 rett, 2 vrang. For meg er det en lise. Jeg kan sitte ved siden av mannen min som kjører bil Portugal rundt og jeg er både kartleser og strikkende, enkelt opp og ned fra gulvet strikketøy. Ikke at det går fort. Ribbestrikk går aldri fort. Men det er enkelt.

Forhøya bakparti og bred kile i skrittet.
Jeg var så heldig å få to bøker fra Samlaget (ja, bare knis, dere svenske lesere) av Klassisk barnestrikk Norske mønster - frå 2 til 8 år. Én til meg, en til deg - som strikker til barn. Jeg kommer tilbake med en omtale av boka, jeg skal bare strikke et av prosjektene først for å se på flyten.

Hvis du har lyst på boka du også så lenk til ditt beste barnestrikkprosjekt ever, og så velger jeg det jeg liker best.
Ups, kjempeskummelt, tenk om jeg liker alle like godt? Nei da, det er ikke mulig. Det er alltid ett jeg liker best, selv om alle er fine.

Redigert 10. desember: Fristen setter jeg til engang den 17. desember :)

17.12.12: 
Da setter jeg en stopp for kommentering og går igang med å finne den beste. Jeg ser for meg mye palamentering med meg sjøl de nærmeste timen.

19.11.12

Strikk i timen

Tilfeldigvis kom jeg over nettstedet Craftsy, som er et klasserom på nettet. Det heter Craftsy fordi det tilbys mange forskjellige håndarbeider, hekling, spinning, hagearbeide, papirklipp med mer.

Men viktigst for meg - og deg? - i denne sammenhengen er strikkeundervisningene

Kvaliteten er overraskende høy, også på gratistimene. De tilbyr nesten 30 forskjellige klasseundervisninger innafor strikking, fra begynnere til temmelig avansert. For eksempel så har de liggende ute en fantastisk opplæringsvideo på nesten en time i fire forskjellige forkorta rader-teknikker.


Undervisninga er på engelsk, men bildene, tempoet og materialet tilsammen gjør det lett å følge med, syns jeg.


Og bare det at de har gratistimer så man ser kvalieten på de de tilbyr har gjort at jeg har gått til innkjøp av det andre de har å tilby også. Er det noen som veit om det fins noe norsk undervisning på strikkeområdet, via nettet, via paypal? Hvis ikke foreslår jeg at en strikkende lærer gjør noe på området så snart som mulig, dette var gøy.

16.11.12

Grå dager


Textura i grått Visjögarn
Grå pulsvanter
Lammeull i grått
Så passende for november, den gråeste av alle måneder. (Men sannheten er at jeg strikker i grått i alle måneder.)

13.11.12

Resten er historie

På sykehuset der jeg jobber som sykepleier følger vi i liten grad Florence Nightingales råd om å åpne vinduene og gi pasientene frisk luft. Eller oss ansatte. Så det beste som fins etter endt arbeidsdag er å stige ut i den, den friske lufta. Men nå om dagen betyr det regn, av og til sludd, og hva da bedre enn å holde seg varm i et stort teppe? Også kalt sjal.

Stort som englevinger
Og hva mer passende å være ferdig med Eugenia, restegarnprosjektet mitt? Fra lyseblå sokkegarnrester via blå, mørkeblå til lilla ... og der stoppa det. Sjalet er mer enn stort å krype inn i.

Sjalet vokste etter vask
I Marias mønster er det ikke dusker, så de har jeg lagt til.

De grå stripene er lammeulle Visjögarn, mykere enn kashmer-garn er min påstand. Og særlig etter at sjalet blei vaska. Og ikke bare var det en gledelig overraskende, men sjalet vokste også voldsomt. Det liker jeg, jeg vil at sjal skal være store.

Før vask
Selv om jeg har strikka opp nesten 200 gram med rester så har jeg minst det samme igjen. Kanskje fra rød via brun til oransje, da?

8.11.12

Egon plotter videre

Som nevnt i forrige innlegg har Egon en plan. Og hvis Egon er min dobbeltgjenger ser det ut for engangs skyld til å lykkes for ham.
Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med sjalet til Maria så langt.


Men det er et sjal som tar tid ... Sjøl er jeg bare så vidt over halvveis etter en ukes mono-strikking. (Jeg har en anelse om at det tar ekstra lang tid fordi det er så veldig, veldig kjedelig å strikke rette og vrange masker. Det som er artig med striper er at det er gøy å komme til en ny farge.)

Og mens jeg sitter sånn og strikker så fikk fikk jeg en idé til et nytt prosjekt også. Det er så gøy når det det bare i løpet av et par-tre assosiasjoner dukker opp noe helt nytt. Eller kanskje det er nettopp fordi det er så kjedelig - kjedsomhet er undervurdert.

Mer om det nye seinere, jeg skal bare ta en stripe til.

1.11.12

- Jeg har en plan, sa Egon

Siden jeg ikke har noe bilde å vise fram får du tenke deg følgende syn: Ei lita, nett dame med kort hår og briller med svart innfatning, i en oransje vinterkåpe. En sånn gresskar-oransje, litt høst, litt her-er-jeg, men ikke plastikk-oransje. Og et stripesjal på størrelse med en mellomstor panda. Og like varm, myk, enkel og umiddelbar.
Sånn møtte Maria meg i Stockholm. Dette er Maria, dette er sjalet, men på bildene kommer det ikke helt fram hvor anvendelig sjalet egentlig er og hvor flott antrekket sammen med dama var.

Og det er ikke noe galt med bildene i lenka i og for seg. Bare at jeg fikk sett hvordan et stort, stripete sjal var sammen med et antrekk i virkeligheten.

Så da kjøpte jeg mønsteret, jeg, enda det har vært publisert i flere måneder allerede. For sånn vil jeg se ut også. Hører du det, Maria?

Jeg har funnet fram alle se små restene jeg har av sokkegarn, Lorna Laces, MadTosh, HKAngora, Koigu, Wasabi, fiberphile, TLS, malabrigo, etc, etc


Kanskje jeg underveis ikke vil bruke alt, men det kommer vel an på størrelsen jeg ender opp med. Selv om jeg har en plan er det rom for justeringer underveis. Hører du det, Egon?

Siden jeg bruker mye smått har jeg bestemt meg for å bruke Russian Join konsekvent underveis. Jeg elsker den måten å koble sammen garn på, det fins ikke noe mindre sterkt ord for det. Så praktisk, så sterk, så kjapt.


Noen bruker nål for å åpne tråden og putte enden i, jeg bare deler med en negl, det fungerer så fint, så.
Og sammen med lysgrått Visjögarn er dette det mykeste av det myke - lammeull og mye kashmer og merino. 


Og det ser ut til å bli like lett og luftig som Marias sjal - i virkeligheten.
Jeg fikk plutselig lyst på en oransje ullkåpe, jeg ...

31.10.12

Med pinner til Stockholm

Denne gangen har teppet pinnene tatt meg til høstvakre Stockholm.


Planen var blant annet å få tak i mer dop, eh, garn. Rettere sagt Visjögarn. Da er jeg i gang med planlagt Textura - voksenversjon.

Nesten 1,5 kg garn
Og det er jo ikke mulig å reise til garnmekka uten å treffe andre pinnefolk. Maria tromma sammen en liten gjeng, blant annet inspirerende Asplund som jeg har møtt før. 



På bildet over ligger det en liten pusete ting på bordet, nemlig denne veska i sauepels.




Er den ikke fin? Siden jeg har bestilt noen av dem blir det nok mer snakk om den seinere, jeg falt pladask i hvert fall.


Og fra en favoritt-Asplund til en annen, Gunnar Asplund, min favorittarkitekt.  Og kanskje en av de største, men mest undervurderte, av de modernistiske arkitektene (men det er en annen historie). Arkitektene Asplund og Sigurd Lewerentz samarbeidet i mange år om grav- og minnestedet Skogskyrkogården - en av veldig få moderne prosjektet er kommet på UNESCOs verdensarvliste (1994).

To arkitekter i en smekk: Fra det modernistiske kapellet til Asplund til Almhøyden til Lewerentz
Vi brukte en hel dag der. Det er en kort t-banetur med eget stoppested litt sør om Stockholm sentrum. Ikke bare var vi veldig heldig med været, men siden det var Allhelgen-uke fikk vi også omvisning (de stenger ellers de offisielle omvisningene i september) med mulighet til å se inni de forskjellige kapellene på området. Det er fem, vi besøkte 3.

Oppstandelseskapellet til Lewerentz. Det ser ikke sånn ut kanskje, men det er et svært modernistisk og originalt bygg fra 1925.
Skogskyrkogården er et stort landskapsområde, egentlig et kulturlandskap, en park. Mange brukte det som sitt uteområde tydeligvis, vi så både joggere og barnefamilier på trilletur.


Og det er Sveriges største begravelsesplass (og en vakker minnelundshøyde). Men det er utforminga og den gjennomtenkte helhetsplanen til Lewerentz og Asplund som gjør den så berømt. Her vokser det høye, rette furuer med graver i mellom, her er det trange korridorer av trær som skal hjelpe sørgende fra det mørke til det lyse, her er Greta Garbo gravlagt (men ellers ingen plass for de rike og berømte, dette er en kirkegårde for vanlige folk), her er det kafe (ikke mange gravplasser med kafe, tror jeg?), og det er vakre, gjennomtenkte detaljer i et miljø som tas vare på.

Er dere i Stockholm så anbefales det på det varmeste. Bare jeg ser mine egne bilder får jeg lyst til å reise tilbake.


Det blir nok ikke så lenge til jeg tar en ny tur.

22.10.12

Myk overgangsjakke

Jeg har vært så heldig å få teststrikke Matildes Grå jakke. Heldig på så mange måter.


Mønsteret er forbilledlig skrevet, det er lett å følge det. Det er mange fine detaljer i det, sånn som den fletta over raglansfellinga og de vrangstrikka ermene, som skaper er litt rusikk preg, litt sånn kosegenser-aktig. Og den fine kragen som er strikka med forkorta rader, så enkel, så effektiv.


Og boblemønsteret på bolen er ikke av de store typene som gjør oss noe runde i forveien enda større, den gir bare mer oppmerksomhet til bolen.


Jeg var så heldig at jeg hadde garnet tilgjengelig i lageret mitt, til denne. Den er strikka på pinner 3 mm, i 210 gram Finull, og jeg brukte akkurat 5 dager på den.


Siden strikkefastheten er mindre enn anbefalt er dette en XXS-jakke, ca 12 år har jeg regna meg fram til. Men når jeg reiser til Stockholm for å kjøpe Visjögarn skal jeg lage meg min egen jakke, i grått. Jeg gleder meg allerede.


Dette vil bli vinterens kosejakke for meg. Kudos til Matilde Skår!

20.10.12

En sau eller to til Amnesty International

Kan jeg få fortelle et jeg er helt overveldet over salget av mønsteret til Sinnasaujakka mi? Jeg har til og med lekt med tanken om å slutte som sykepleier og begynne som heltidsdesigner av strikkemønstre, så godt har den solgt.

Jeg har hatt gode ambassadører underveis, flere av dere har virkelig jobba hardt for å reklamere for mønsteret mitt, en spesiell takk til dere!


Fordi jeg har tjent så mye på mønsteret og ønsker å dele det med dem som virkelig har behov for det (som alle veit tjener sykepleier så godt at vi ikke trenger mer penger ....) så har jeg bestemt meg for å gi bort 3000 kr til årets TV-aksjon om går til Amnesty International. Dette har du bidratt med til, tusen takk! 

Men jeg slutter altså ikke som sykepleier, og jeg fortsetter bare som mønstersnekker på si. Jeg håper pasientene mine syns det er helt greit.

16.10.12

Fantastisk bok, men ...

Kanskje den vakreste strikkeboka som har kommet på flere år (og en mulig klassiker på linje med Solveigs Hisdals Dikt i masker) - og så bruker jeg denne bloggposten på å være kritisk? Jeg har dårlig samvittighet allerede. 
På den annen side ser jeg av "alle andre" bloggere at de er ubetinget positive så da kan jeg jo komme med noen innvendinger bare for balansens skyld, ikke sant? 

Bildet er lånt fra boknettstedet cdon.se
Men først det positive. Svenske Anna-Karin Lundberg har nylig gitt ut strikkeboka Maskor och medeltid - Sticka bårder, bladrankor och brokadmönster. Boka inneholder rundt 20 mønstre på voksen- og barnegensere, og hvis du ønsker kan du bla i boka her.

Boka starter med å fortelle om bakgrunnen for forfatterens prosjekt, og det er ikke noe tvil om at det er interessant å lese om svensk middelalder og om kirkedekorasjonene til blant annet Albertus pictor og hans fantastiske malerskatt fra rundt 1500-tallet (og som filmnerd var det artig å oppdage lenka mellom ham og hans bilde der han spiller sjakk med døden, og Ingmar Bergmanns film Det syvende seglet).

Prosjektet til Anna-Karin Lundberg er å oversette svensk middelalderkunst til bærbart strikketøy. Genserne får et veldig nordisk preg med sine fullmønstra design. Legg dem ut på Ravelry og de kan plukkes ut umiddelbart under merkelappen nordisk. Og ingen ting er vel bedre enn det, Lundberg har skapt noe intutivt, noe ekte. Eller? Her kommer jeg endelig til min innsigelse.

Siden det ikke var mye strikketøy, og i hvert fall ikke i vår mening av det, i Middelalderen (1500-tallet i denne sammenhengen) så har Lundberg måtte finne modeller fra et seinere tidspunkt. Dette problematiseres i veldig liten grad i boka, hun har en setning om det og det er alt.
De flesta modeller i boken är enkla till formen, vilket hänger ihop med de traditionella sticktekniker jag använder. (s. 10)
Så hvor henter hun modellene, snittene da? Det sier hun ikke noe om, men noen tanker jeg har er at det minner både om typiske nordiske gensere og jakker, altså sånt vi finner på 1900-tallet, og det minner om modellene fra nevnte Hisdals Dikt i masker. Og det er ikke noe galt i det (heller), jeg skulle bare ønske Lundberg ville sagt noe om hvorfor det er blitt sånn, på hvilket grunnlag hun har valgt seg disse, dette? "For å fremehve motivet" blir for enkelt og for urettferdig mot alle de strikkedesignerene der ute som daglig sloss med dette møtet mellom form og motiv.

Jeg innser at boka er påtenkt før Ravelry både blei til og blei stor, men siden boka kommer ut etter at Ravelry blei til og blei stor syns jeg modellene (les: snittet) får et noe alderdommelig preg når det sammenlignes med alle interaksjonene mellom den nordiske strikkinga og verden. De er rett og slett litt kroppsfiendlige. Men der skal det sies at i min mening er noe av det beste som har skjedd oss her i Norden den kroppsnære strikkinga vi har tatt til oss de siste årene, mye på grunn av Ravelry.
I tillegg bringer disse fullmønstra genserne og jakkene ikke noe godt med seg for bærerne av dem. Når det er sagt så viser det seg jo at disse stor, slappe genserne a la Dorthe Skappel jo både er populære, moderne og veldig trendy. Så kanskje det er skriveren av denne bloggposten som er umoderne - når ting settes i perspektiv om noen år. Jeg ønsket likevel å legge inn en stemme for at jeg skulle ønske at Lundberg hadde hatt større variasjon i modellene sine. 

Hvorfor er det vondt for meg å kritisere denne boka? Og har det noe for seg å kritisere den? Jeg vil jo at boka skal leses (og at mange av modellene skal strikkes) så hvorfor lufte sure tanker da? Kanskje fordi jeg er litt skuffa. Og fordi jeg gjerne skulle ha laget denne boka sjøl, men enda bedre. Det er lov å innrømme sitt eget dårskap, ikke sant :) 

Og for å vise at jeg ikke er bitter: Her kan du også kjøpe den vakreste boka du kjøper i år for den mininmale utgiften 163 kr!

12.10.12

Den følelsen ...

... du veit du har når det nærmer seg slutten av et  nøste og du begynner å planlegge Plan b: Det-er-fredag-og-jeg-må-dra-på-garnbutikken-og-kjøpe-et-nytt-nøste-bare-for-noen-få-gram. Den følelsen.
Og så strikker man og man ser dette er mulig. Helt umulig for et nøste skal jo aldri holde, men det er mulig, denne gangen.  Og denne gangen holdt det, phu!

Genseren passet en stor 2-åring.
Jeg har strikka barnegenservarianten av Sinnasaujakka, en barnegenser i størrelse 2-3 år. Kanskje litt kort, men det kan strikkes på - det er fordelen er at den er strikka ovenfra og ned. Jeg brukte tallene fra Ann Budds bok Top Down Sweaters


En bok jeg bare har godt å si om. Og som MontermønsterMereteMurf inspirerte meg til å kjøpe. Jeg syns genseren hennes er hakket finere i fargeovergangene, men jeg har flere sauer da ;)


Selve ideen fikk jeg fra Gry Heges barnegenservariant av Sinnasaujakka. Genseren min er strikka i Kauni og svart Finull. 1 nøste med 50 gram Finull. Ikke et gram verken mer eller mindre. Sjeldent, men mirakler skjer.

8.10.12

Flak

Jeg vokste opp med en bilgal mor, hun hadde til og med en amerikaner, altså et flak med en V8-motor en stund. Mest sannsynlig kan jeg også skryte av (?) at jeg unnfanget i en, den gang mora mi pendla mellom kjæreste i Göteborg og jobb i Oslo. 

Et pent flak fra Cuba
Så da det plutselig dukket opp en lue med bilmønster på Ravelry tok jeg pennen fatt og gjorde dem om til et flak i stedet. Og plasserte dem på en lue for gutter. Eller for bilinteresserte jenter. I rosa og lilla?

Nå har jeg skrevet mønster for 3 størrelser, og det skal være en lett lue å strikke med garn du har i garnbingen din: mindre enn 50 gram av hovedfargen og noen rester av to andre farger. I Finull, Smart, Sisu eller lignende tykkelse.


Akkurat passe til høsten, før det blir for kaldt. Og kanskje akkurat den lua som blir yndlingslua denne høsten?

Mønsteret koster 15 kr og kan kjøpes kjøpes her.


Jeg har prøvd å finne ut hvorfor man bruker flak i forbindelse med amcar-biler, men har ikke kommet over noen kilde. Noen som veit?

6.10.12

42 240 masker seinere

Jeg skal ikke ha æren for å ha starta stripetidene vi er inne i nå. Jeg tror faktisk det er noe som har pressa seg fram av alle restene med ull vi har rundt omkring, jeg? Kanskje jeg er urettferdig mot noen nå (rop opp!), men det kan hende det begynte omtrent med Monstermønsters stripedress?


Men faktum er at striper både er praktisk, stilig og en skikkelig grei måte å bli kvitt restegarn på. I mitt tilfelle er det alpakka. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg i det hele tatt har alpakka liggende, det er ikke noe garn jeg er særlig glad i det hele tatt (unnskyld!). Men så er det perfekt her, da. (Og i de forlenga ermene min ... som jeg snart kommer tilbake til siden jeg har fått meg parsell og oppdaga hvor utrolig praktiske de er i hagearbeide.)


Skjerfet er egentlig strikka litt på måfå, men jeg ser at Mathilde Skår har en som så og si er identisk og siden jeg gjerne reklamrerer for henne (har du sett denne grå jakka? dåne!) så anbefales hennes mønster.
Mitt skjerf er 115 cm, strikka på rundpinner i forskjellige tynne rester med alpakka fra Du store alpakka, og sydd sammen etterpå (du kan spotte sømmen på det øverste bildet).


Hver stripe er på 660 masker (110 m per omg) og det er 62 av dem. Jeg strikka det på 2,5 mm pinner og har brukt 200 gram med garn. Det blei en fantastisk kvalitet og fall i det, og det vil nok bli mye brukt utover vinteren.

På tross av at det er alpakka.

28.9.12

Anna Vigen

Da er den enkle genseren Anna Vigen ferdig. Som nevnt i forrige post er den egentlig en tilpassa Driftwood, et engelsk gratismønster på Ravelry.


Jeg la opp til strørrelsen L i Finull siden strikkefastheten var litt annerledes enn anbefalt i mønsteret.
I stedet for å strikke åpning la jeg opp alle maskene foran sammen, og strikket rundt fra toppen. Halsåpningen er strikka som 2 rette, 2 vrange bortsett fra i hjørnene, som jeg har felt om midtmaska på annenhver omgang helt fra starten, og det samme i hjørnene oppe, bak, men der begynte jeg ikke før ca 4-5 omg rundt.


Jeg kaller genseren Anna Vigen fordi jeg har brukt samme mønstersnutt på ermene som jeg brukte på pulsvarmerne fru Terje Vigen - Anna Vigen er deres jentunge.  På bildet har jeg lagt pulsvarmerne inne i genser-ermene.

Grunnen til at jeg har vrangbord både før og etter blomsterborden er for da kan ermene dyttes opp og jeg håper, de sitter der også. Akkurat som pulsvarmerne var ment som. 

Jeg lurte lenge på om jeg skulle gjenta mønsterdiagrammet nederst på bolen også, men det er ikke noe lurt for oss runde damer å legge til flere kilo rundt hoftene ved å legge til ekstra mønster akkurat der. Så derfor ingen ting, fokus på ermene i stedet. Med en fjong rød boa, eh, strikka hals i stedet.

Nå ligger den i vaskemaskinen og godgjør seg. Jeg spår en ny favorittgenser. 

25.9.12

Forts følger

Enda en genser er i siget av pinnene mine. Jeg kaller den Anna Vigen fordi den bruker seg av samme mønstersnutt som de forlenga ermene fru Terje Vigen.

Og jeg er så fornøyd med passformen at jeg allerede har festa trådene på alle endeplasser i tillegg til at jeg har plukka opp og strikka vrangborden opp i halsen. Jeg lever farglig, men jeg ser jo at blir det problemer så er det i hvert fall ikke der.


Jeg har brukt teknikken og de fleste av tallen fra overdelen på Driftwood, en gratisoppskrift på Ravelry. En genial gratisoppskrift på Ravelry, skal jeg si. Som vanlig med gensere og jakker strikket ovenfra er denne også en liten smule trang over overarmene mine, så jeg må alltid legge til noen ekstra masker for å få et par-tre ekstra cm akkurat på det området. I tillegg har jeg lagt ut 18 m under armene mine, sist gang glemte jeg det ...


Jeg har eksperimentert med å strikke mønsteret "feil vei", feil i forhold til det vi vanligvis tenker er riktig vei for mønstre, men som er riktig vei for den som bruker genseren. Siden det bare er en bitteliten snutt var det greit å eksperimentere.

Garnet er Finull og den strikkes på pinner 3 mm. Fortsettelse følger. Og modellbilder av en blid genser-eier selvfølgelig :)

18.9.12

Uten sammeligning forøvrig

For noen er høst epler - for meg er høst også gulrøtter. Når de store, feite begynner å komme på sommeren kan jeg kjøpe en pose i uka og knaske. Og de kan brukes i hva det skal være, kaker, supper, revet i salater, kokte, råkost, skiva, strimla, opphugde i matboksen eller i en skål med vann på bordet - jeg er rett og slett på gulrotkjøret.


Og for tiden er jeg også på uglekjøret. Det har tatt meg tid å komme dit - enda jeg er både glad i ugler og Harry Potter - så da er det vel bare rett og rimelig at jeg måtte falle hardt. Jeg er allerede i gang med enda et par, med et annet diagram.


Jeg har brukt mønsteret mitt fru Terje Vigen (jeg nevnte at det er et godt utgangspunkt for å benytte seg av andre diagram enn den medfølgende rosa også), så da jeg kom over ugla til Heidi (Ravelry-lenke) var det bare et spørsmål om tilpasning.


Jeg har forøvrig ikke vært helt fornøyd med ordet pulsvarmere i sammenheng med dette mønsteret. På engelsk heter det gauntlets - som oversettes med pulsvarmere. Men det engelske ordet forbindes tradisjonelt med rustning, og var ment som en beskyttelse på hender og underarmer som er spesielt utsatt i strid.
For meg er dette mønsteret ment som forlenga ermer, veldig praktisk å dra opp og ned ved behov, mer enn å holde akkurat pulsstedet godt og varmt. De gjør det også, men de er så mye mer. Syns jeg, da.


Disse er i hvert fall strikka i Wollmeise 100 % merino, Maus Jung og Naturel på pinner 2,25 og 2, 75 mm. De veier 70 gram.

Ved siden av disse forlenga ermene er mitt tips til kjølige høstdager, denne gulrotkaka blandet med litt valnøtter, rosiner og litt mer ost på toppen enn de foreslår, knask!

Men jeg er glad i epler også, altså.

11.9.12

fru Terje Vigen

Jeg er jammen ikke sikker på hva som om til meg først, pulsvantene eller navnet, fru Terje Vigen. Det var i de dager jeg tusla rundt i, eh, Oslo, og lurte på hva kona til Terje Vigen het. At hun og barna sultet i hjel under den engelske blokaden under nabolenskrigen, huska jeg forsåvidt, og Terje Vigens arge blikk og den britiske sjøoffiseren, men hva het hun, kona?


Sånn gikk jeg og grunna, og endte opp med tittelen fru Terje Vigen. Og så er det noe med assosiasjonene da. Hvorom allting er, disse pulsvantene får meg til å tenke på så mange av elementene fra Ibsens dikt at de kunne ikke hete noe annet. Og når jeg var i gang lagde jeg likså godt et mønster, som du kan kjøpte for 25 kr (redigert 9. juli 13).


Jeg var så heldig at jeg fikk Marion til å teststrikke for meg, det er hun som har strikka disse i rosa Wollmeise som T. brukte på fjellet i sommer. De er veldig praktiske siden de verken er lange ermer eller votter, men en mellomting: De kan tas av hvis det blir for varmt, de kan dras ned hvis det blir kjøligere, og på grunn av de lange ribbene så sitter de, enten de er høyt oppe eller langt nede. 


Sjøl strikka jeg dem i et grått shetlandsgarn jeg hadde noen rester av, med noen andre rester i mønsterrapporten. I det hele tatt, et utmerket prosjekt for rester. Det er veldig tilfredsstillende å lage noe vakkert av rester også.

Og når jeg var i gang lagde jeg en variasjon også (som ikke er med i mønsteret som diagram), Solveig Hisdals/Solveig Larssons roser, denne gangen i Wollmeise.

 
Jeg tror dette er et godt utgangspunkt for wannabees mønsterstrikkere :) 

Mønsteret beskriver en avslutning over fingrene som gjør at kanten ikke ruller men former seg innover.


Jeg veit fortsatt ikke hva hun het, kona til Terje Vigen. Men varme på pulsen har hun i hvert fall fått.

Og lageret økte …

Eller lager? Er det noe hyggelig ord for alt det vakre garnet jeg har hjemme?  Mens jeg tenker litt mer på det ordet kan jeg fortelle om d...